HUNDRE ÅR SOM RYSTET VERDEN
På Den Røde Plass i Moskva ruver et selsomt byggverk i rød granitt, marmor, porfyr og labradoritt. Det kan minne om en pyramide, med flere distinkte lag i en slags neolittisk blanding av egyptisk og gammelrussisk arkitektur. Arkitekten bak dette pompøse skaperverket het Aleksej Sjtsjusev – en mann som senere skulle gi sitt navn til Moskvas statlige arkitekturmuseum. Hans navn forbindes likevel fremfor alt med denne særegne bygningen på Den Røde Plass. Siden åpningen i 1930 har den vært byens og landets fremste valfartsmål.
Mye kan sies om denne steinkolossen, som etter hvert skulle få ikonisk status. Pyramidens øvre del rommer en bred tribune. Her stod i alle år sovjetimperiets politiske toppledere – Kommunistpartiets Politbyrås medlemmer og andre særlig fortjente koryféer – oppstilt på rekke og rad på de offisielle merkedagene 1. mai og 7. november. Time etter time i allslags vær stod de her, skulder ved skulder og med ubevegelige ansikter, mens de bivånet gigantiske militærparader og mottok massenes hyldest. Det kunne være en helsemessig utfordring: Den 10. november 1982 døde parti- og statslederen Leonid Brezjnev av hjerteinfarkt som han hadde pådratt seg under sin opptreden her ved den årlige paraden tre dager tidligere. For dem som tilhørte imperiets absolutte maktelite, var det livsnødvendig å vise seg offentlig på denne måten. Det var rett og slett maktpåliggende for at ingen skulle tro at de var falt i unåde eller at deres status var svekket på noen måte.
Med sin iøynefallende plassering på Den Røde Plass – hvor synslinjene mellom Vasilij-katedralen, varemagasinet GUM og Kremls massive murer krysser hverandre – er byggverket et blikkfang og følgelig en turistattraksjon av første rang. Og opp gjennom årene har svært, svært mange – millioner på millioner av skuelystne, fra tilfeldige nysgjerrige til ideologisk hengivne pilegrimer og utkommanderte skoleklasser – stilt seg i kø for å slippe inn i bygningens indre og få lov til å få et glimt av det balsamerte liket av sovjetstatens grunnlegger. Etter å ha blitt kroppsvisitert av væpnet politi eller militære, må de raskt bevege seg forbi sarkofagen med glasslokket. Her er det forbudt å snakke, ha hendene i lommen, ta bilder eller bære hatt.
Dette er Vladimir Lenins mausoleum. Etter sin død ble Lenin – lederen for en ateistisk stat basert på prinsippet om den dialektiske materialisme – gjenstand for en religiøs dyrkelse hvor hans avsjelede legeme fikk en sakral status av ypperste gehalt. Dette gravmælet, med et innhold som til forveksling ligner en voksfigur, er Det Aller Helligste i den bolsjevik-kommunistiske ikonologi, i den sovjetiske katekisme og langt på vei også i det moderne og postsovjetiske Russlands selvforståelse. Det siste er kontroversielt. Siden 1991 har det undertiden vært diskutert om man ikke heller burde gi Lenin en normal og anstendig – helst kristen – begravelse. President Boris Jeltsin, støttet av den russisk-ortodokse kirke, hadde til hensikt å stenge mausoléet og begrave Lenin ved siden av moren, Maria Aleksandrovna Uljanova, på Volkov-kirkegården i St.Petersburg. Det ble det ikke noe av. Jeltsins etterfølger Vladimir Putin var imot en slik operasjon. Han hevdet det ville gi inntrykk av at generasjoner av landets borgere hadde hyllet falske verdier i 70 år.
Visse endringer har likevel funnet sted underveis. Da Lenins arvtager Josef Stalin døde i 1953, ble også han balsamert og plassert i en egen glasskiste ved siden av Lenin. Der ble han værende inntil 31. oktober 1961. Under Nikita Khrusjtsjovs regime ble han flyttet som ledd i den såkalte avstaliniseringen. Det ble ingen lang reise. Rett bak Lenin-mausoléet, helt inntil Kreml-muren, ligger en rekke æresgraver på rekke og rad. Stalin fikk anvist sin plass ved siden av andre avdøde bolsjevikledere og sovjetiske helter, så som militære ledere og kosmonauter. Det finnes også noen få utlendinger, herunder tre amerikanere. En av disse var journalisten John Reed, som befant seg i landets hovedstad Petrograd (dvs. det nåværende St. Petersburg) under bolsjevikenes statskupp i november 1917. Reed, som selv var kommunist og hadde tett kontakt med bolsjeviklederne, støttet kuppet aktivt og helhjertet. For ettertiden er han kjent for sine øyenvitneskildringer av disse begivenhetene. De ble senere utgitt i bokform under den fengende tittelen Ti dager som rystet verden. (Ten Days that Shook the World, 1919). I 1928 ble boken filmatisert av den berømte sovjetiske filmskaperen Sergej Eisenstein.
John Reed døde av tyfus i Moskva i oktober 1920, bare 32 år gammel, og fikk dermed ikke oppleve mer enn begynnelsen på den sovjetstaten som han så ivrig og velartikulert hadde bidratt til å etablere. Siden den gang har Russland gjennomlevet historiske hendelser – internt og i den større verdenssammenheng – med en dramatikk og av dimensjoner som overgår det meste som andre land kan fremvise. Når vi som lever i dag ser tilbake på disse hendelsene i epoken fra novemberdagene i 1917 og frem til 2017, er det nærliggende å gjøre en vri på Reeds formulering og lage en ny klisjéaktig karakteristikk: «Hundre år som rystet verden».
FRA LENINISME TIL PUTINISME
På hjemmebane har det vært hundre år med rystelse – statskupp etterfulgt av revolusjon, grusom borgerkrig og blodig terror, hungersnød og ufattelige massemyrderier, slaveleirer, utrenskninger og likvideringer. Det har vært et fryktbasert partidiktatur med totalitær ensretting og undertrykkelse, vandalisering av landets kulturarv, rovdrift på landets naturressurser og hensynsløse miljøødeleggelser. Det har vært et hundreår som har opplevet sovjetregimets sammenbrudd, etterfulgt av 1990-tallet som et historisk avvik – et håpets og mulighetenes vindu, som samtidig avdekket miserabel fattigdom og enorm korrupsjon, og viste hvor vanskelig det er å reformere et samfunn som gjennom mer enn et halvt årtusen har blitt preget av inngrodde dysfunksjonelle reflekser. Og det har vært et århundre hvor vi etter 1990-tallets blaff av optimistiske perspektiver har sett at pendelen har svingt tilbake, inn i gamle, selvødeleggende spor. I stedet for hardt tiltrengte reformer, har Russland fått «Putinismen», med dens tilbakevending til tsartidens autokratiske verdier ispedd en del assortert bagasje plukket opp fra sovjettiden. Som franskmennene sier med sin sedvanlige kynisme: «Plus ça change, le plus c’est la même chose», altså: «Jo mer som forandres, desto mer forblir det samme.»
I økonomisk og sosial henseende er Russland ingen supermakt, kun en middels stormakt med BNP på nivå med Spania og Australia og en kjøpekraft på nivå med Hellas. Det er også et land med et enormt territorium, som omfatter en vesentlig del av hele den digre eurasiske landmassen. Det er et land med en militær makt som det er tradisjon for å bruke hensynsløst for å oppnå Hva Russland foretar seg i forhold til omverdenen eller utenfor egne grenser, er derfor aldri likegyldig – aller minst for dets naboland, innbefattet Norge. Slik er det i dag, og slik har det vært også gjennom det forgangne århundret.
For oss nordmenn er Russland, i kraft av dets størrelse, geografiske naboskap og turbulente historie, noe vi bare må forsøke å forstå. Vi må uopphørlig prøve å begripe dets diplomatiske manøvreringer, dets militære kapasiteter, prioriteringer og hensikter, samt hvilke motiver – situasjonsbetingede eller langsiktige – som driver dets lederskap. I den grad denne boken kan bidra til en øket forståelse er min hovedhensikt oppnådd.
I de to foregående avsnitt har jeg – nærmest en passant – kommet til å nevne betydningen av Russlands forhold til Norge. Det er et tema som alltid vil være av interesse for nordmenn. Det er samtidig et tema som faller utenfor rammen for denne boken. I Norges forhold til omverdenen er Russland en konstant variabel, med et varierende, men alltid betydningsfullt innhold. Hva Russlands eget forhold til dets omverden angår, er Norges rolle marginal. Bortsett fra i et par mer perifere sammenhenger (opprettelsen av diplomatiske forbindelser i 1924, Trotskijs eksil i 1935-36) vil leseren derfor forgjeves måtte lete etter omtale av vårt eget land i denne boken. Siden 1917 har Russland gjennomlevet enorme endringer. Russland i dag er ingen kopi av landet i 1917, og Putin er ingen Lenin.
Når jeg har valgt å kalle denne boken for Fra Lenin til Putin, ligger det i dette en erkjennelse både av de samfunnsmessige endringer som har funnet sted og av de forskjeller som Putin og hans regime representerer i forhold til fortiden. Samtidig er det viktig å betrakte, samt endog forklare, dagens russiske samfunn og landets nåværende sittende regime i lys av det man kan kalle historiens lange linjer: De tradisjoner, verdier, nedarvede reflekser, tilvante anskuelser, adferd og praksis, i politikken og i samfunnslivet i videre forstand, som har nedfelt seg i dette samfunnet gjennom hundrevis av år. Skjebneåret 1917 skulle imidlertid bli, om ikke et fullstendig vendepunkt, så allikevel et tidsskille. Det var et år som innledet en ny og i vesentlige henseender annerledes epoke. Når vi i dag skriver år 2017, faller det derfor naturlig å ta et tilbakeblikk som dekker denne epoken. Og i et slikt perspektiv er Russland 1917-2017 – i et nøtteskall – «Hundre år som rystet verden».
